Kraften i forandringsarbeid

Er det mulig å forandre seg nesten fullstendig fra en dag til en annen? Jepp, det er det. For i løpet av bare noen få dager har jeg gått fra å være veldig lei meg til å føle meg glad, lettet, fri og forventningsfull. Og jeg har begynt å se slutten på en veldig lang og tung vei, og begynnelsen på en ny, bedre og annerledes vei.

Nok er nok
I 10 år har jeg kjempet og stått på, gjort mange nødvendige forandringer i livet mitt, og grått mange tårer når det har stormet som verst. Nå er jeg på slutten av denne veien, og klar for en ny og annerledes vei. For forrige torsdag tok jeg nemlig en avgjørelse som fortsatt fyller meg med skrekkblandet fryd, men som var rett for meg å gjøre. Da bestemte jeg meg for at nok fikk være nok. Jeg gikk til NAV og sa at den veien vi hadde pekt ut for meg var feil, og at vi måtte snu helt om.

Historien
Jeg har vært Kronisk Utmattet i mange, mange år. Ikke fordi jeg har hatt en tøff arbeidssituasjon som har slitt meg ut. Ikke fordi jeg har stresset rundt og ikke hatt tid til meg selv. Men fordi jeg i alle år har stilt skyhøye krav til meg selv, og aldri vært fornøyd med den jeg har vært. Dette gjorde at jeg fungerte veldig dårlig både sammen med meg selv og andre. Og til slutt sa det bare stopp.

Tøft å være Kronisk Utmattet
Til tider har jeg vært veldig, veldig dårlig. Så dårlig at jeg hverken har tålt lyder eller å ha folk rundt meg. Jeg hadde bly i kroppen, og det eneste jeg klarte var å ligge helt i ro på sofaen. Etter hvert fikk jeg kunnskap som hjalp, jeg fant teknikker som hjalp, og jeg testet ut og testet ut for å se hva som fungerte for meg og hva som ikke fungerte. I tillegg er jeg veldig sta, og har hele tiden hatt som mål at jeg skulle bli frisk.

I dag er situasjonen en helt annen. Jeg er ikke helt frisk ennå, men frisk nok til at jeg nå tør å tenke tanken på at jeg igjen skal ta del i et arbeidsliv. For dette var det jeg sa til NAV forrige torsdag:

 

«NÅ VIL jeg ut av NAV-systemet og inn i arbeidslivet igjen!!»

 

Kanskje er det for tidlig. Kanskje har jeg gjort noe skikkelig overilt. Men jeg hadde ikke noe valg. For alt i meg skrek NEI!! når det var snakk om å få meg over på uføretrygd. Jeg vet at tanken bak var å sikre meg økonomisk så jeg fikk tid nok på meg til å bli frisk. Jeg vet at det var godt ment og at de var bekymret for at jeg skulle havne der jeg en gang har vært. Men jeg følte meg bare kvalt og ufri for uføretrygden ga ikke rom for å jobbe det første året, og det klarte jeg bare ikke tanken på.

Forandringen
Så hva er det som har skjedd? Hvorfor har jeg bestemt meg for å avblåse søknaden om uføretrygd og heller søke om å få beholde arbeidsavklaringspengene under etablering av bedrift? Har jeg fått et anfall av overmot, eller…..?

Ja, kanskje det. Men samtidig, en uke etter avgjørelsen kjennes det fortsatt veldig rett ut. Jeg føler meg fremdeles glad, fri og forventningsfull. Og det til tross for at uken har vært veldig tung, med et par dager hvor jeg virkelig har fått kjenne på utmattelsen igjen. Men det som er nytt er at jeg har en helt annen måte å tenke på enn før!!

Prosessen
For tre uker siden var jeg på kurs i Oslo. Etter fire års stillstand tok jeg opp igjen tråden og begynte på fortsettelsen av utdannelsen min i Kommunikasjon og Forandring. Der jobbet vi blant annet med å bli gode på å gjøre forandringsarbeid hos oss selv og andre. Og WOW, jammen ble det forandring her i gården!!! Som en del av treningen denne helgen kunne vi ta opp egne problemstillinger. Så jeg tok opp den med at jeg ble veldig lei meg når det ble snakk om å gå over på uføretrygd, at jeg følte meg bremset og kvalt, ikke bare av NAV men også av venner og kjæreste. Og det jeg oppdaget slo nesten føttene unna meg…… Jeg skjønte nemlig plutselig at jeg har gått og trodd på noe som ikke lenger stemmer. Og fordi j e g har trodd på det så har jeg selvfølgelig formidlet dette til kjæresten min, til vennene mine, til fastlegen, til spesialistlegen og til NAV.

Det jeg har sagt i mange år, både til meg selv og til andre, er at jeg er veldig redd for å gå tom, for å bli utmattet på nytt igjen, for å forplikte meg til noe framme i tid fordi jeg aldri vet hvordan dagene blir. Jeg har også sagt at jeg trenger tid til å bygge meg opp igjen, og at de gjerne må minne meg på om ikke å gå for hardt ut og bruke opp kreftene mine med en gang.

 

«Min tanke bak har vært redsel for å havne der jeg en gang har vært!»

 

Å være så utmattet at jeg ikke klarer å røre meg, å være nødt til å ha det helt stille rundt meg fordi jeg ikke klare lyder eller at noen krever noe av meg er vondt, og en forferdelig følelse. Noe jeg nødig vil oppleve igjen! Det er dette jeg har hatt i bakhodet hele tiden, at jeg er kjemperedd for å havne der på nytt. Derfor ba jeg også andre om hjelp til å passe på at det ikke skjedde igjen.

 

«Hvor stor er sannsynligheten for at dette vil skje igjen?»

 

Det var spørsmålet som snudde opp ned på alt. For svaret ga seg selv. Det er nemlig mer eller mindre ingen sannsynlighet for det. Fordi jeg ikke lenger er den personen jeg en gang var. Jeg har lært noe underveis. Jeg har forandret meg som person underveis. Jeg har lært meg å sette grenser. Jeg har lært meg å si nei. Jeg har lært meg å ha bedre balanse mellom jobb og fritid. Og jeg har lært meg å ta bedre vare på meg selv, å lytte til kroppen min, å lytte til de signalene som forteller meg at jeg har nådd en grense og at jeg må ta meg en pause for å lade batteriene,. Og jeg har lært meg å lytte til signalene som forteller meg om jeg trenger å hvile, få meg litt stille-tid eller alenetid.

Verdien av å bli trygg på meg selv
I tillegg har jeg jobbet så mye med meg selv at jeg har blitt trygg på meg selv og min verdi. Jeg liker den jeg har blitt og er glad i den jeg er på godt og vondt. Nå tror jeg på at jeg har noe å bidra med, at jeg er verdt noe, at jeg er god nok sånn som jeg er. Tidligere evaluerte jeg absolutt alt jeg sa og gjorde, og jeg var aldri bra nok i egne øyne. Jeg trodde ikke på andre når de sa at de likte meg, eller at jeg var flink, og at jeg bidro med noe positivt i livet deres.

Veien videre
Det å oppdage at jeg ikke vil havne i den samme situasjonen på nytt igjen var helt fantastisk, og gjør at jeg føler meg fri. Det gjør at jeg endelig tør å tenke tanken på at jeg kan forplikte meg til et arbeid igjen. Min førsteprioritet er fremdeles å ta vare på meg selv. Men nå ser jeg lys i tunellen, og GLEDER meg til å bruke tiden framover på den bedriften som jeg alltid har hatt lyst til å starte. ENDELIG tør jeg å slippe løs kreativiteten, gleden og friheten over å få skape noe og etter hvert være med å bidra til å skape noe positivt hos andre. Etter hvert som helsen min blir bedre og bedre vil jeg lansere både kurs, treninger og individuell veiledning, og gjett om jeg gleder meg!

bilde til blogg

Jeg håper du blir å følge med videre, og at jeg kan inspirere og motivere deg til å ta tak der det trengs hos deg selv. Lik meg gjerne på facebook også. Der er jeg stort sett daglig, og det gjør det enkelt å få en dialog med meg. Det å oppdage hva som hindrer en i å komme framover, eller hindrer en i å nå de målene en setter seg er kraften i et forandringsarbeid, og noe jeg gleder meg til å dele med deg, og etter hvert også begynne å jobbe med.

Jeg vil gjerne høre hva du tenker om denne bloggen. Ble du inspirert? Motivert? Tenker du at det er flott at jeg har fått til noe, men at det ikke betyr at det samme vil skje deg?

Tro meg, det er mulig å gjøre forandringer. Du trenger bare den rette kunnskapen, de rette verktøyene, og de rette folkene rundt deg. Så stå på, og ikke gi deg hvis det er noe som er viktig for deg å få til!

Varm klem fra Vivianne Helen

****

PS. Siden dette innlegget ble skrevet har reglene for uføretrygd forandret seg. Nå kan man jobbe det man klarer fra første dag. Tidligere måtte man vente et helt år før man fikk prøve seg ute i jobb. Jeg takket derfor ja til uføretrygd, for å få tid og rom til å bygge meg opp uten å lide økonomisk. Om jeg noen gang vil kunne jobbe 100% igjen vil tiden vise. men jeg kommer aldri til å slutte å håpe og gjøre det jeg kan for å komme dit. Og sakte men sikkert tar bedriften min form. Nå er det bare opp til meg å ikke gape over for mye for fort. Og akkurat d e t har jeg blitt mye flinkere til det siste året.

 

6 Responses to Kraften i forandringsarbeid

  1. Stå på, Vivianne. Du har kommet langt, og jeg heier på deg.
    Leser akkurat en bok som heter «Kjærlighet, medisin og mirakler» av Bernie S. Siegel. Kirurgen som innså at samspillet mellom pasient og lege om håpe og ville, gjør frisk. Selv om han er hovedsakelig rettet mot kreftpasienter, er boken allmenngyldig for alle typer sykdommer og utfordringer.

    Stå på! Jeg heier på deg

    Klem fra Ingveig

    • Vivianne Helen sier:

      Alltid kjekt å få litt heiarop, så tusen takk Ingveig! Har ikke lest boken, men har hørt at den skal være bra. Skal sette den på ønskelista over bøker jeg vil lese.
      Har utrolig mye respekt for de utfordringene du går igjennom, så en stor klem fra meg til deg!

  2. HERLIG innlegg og jeg gjorde nettopp selv en lignende endring. Ligger mye energi og bare bestemme seg sånn på skikkelig og gjennomføre. DEILIG! Jeg heier Vivianne!

    • Vivianne Helen sier:

      Ja, det har virkelig vært et energikick, Trine! Er SÅ glad for at tiden endelig er inne til å kjøre på. Takk for at du heier på meg!

  3. Vibeke LSH sier:

    Godt jobbet!
    Jeg heier på deg :-)

Leave a Reply to Ingveig Kjersti Cancel reply